Det har gått lang tid siden jeg fikk i oppdrag fra DagensSkiva å trekke frem et album som jeg har blitt særlig berørt av og som jeg kunne skrive om. Det er ikke det at jeg har glemt oppdraget, men jeg har slitt med å finne et album verdig dette ærefulle oppdrag! Jeg kunne jo bare ha trukket frem et av mine gamle favoritt-album, som This Mortal Coil, en Cocteau Twins-plate eller mast litt om at alle må oppleve Biosphere – men jeg ville gjerne finne et album som er ganske nytt og som kanskje ikke har fått den oppmerksomheten den fortjener. Nå har jeg funnet det. Jeg er ikke i tvil. Dette er en av de nydeligste albumene jeg har hørt på lenge!!

Dette er albumet som kommer i skyggen av unge/flinke Khonnor, men det er i samme gate og liker du Khonnor’s ”Handwriting” kan du bare skaffe deg ”Special Foreces” med en gang. Julian Fane er bare helt i starten av 20-åra og har likevel klart å komme opp med et utrolig modent, men samtidig lekende og uforutsigbart album. Han er utgitt på Mike Paradinas label Planet Mu, men som han selv medigir – han kommer garantert til å bli signet til en større label snart.

De første assosiasjonene man får i det albumet åpner med et vindpust og en skeiv akkord av et eller annet overjordisk instrument er at man beveger seg inn i en verden som kan minne om Aphex Twin’s ”Ambient Works” eller det mer svulstige og deilige universet til Ulrich Schnauss. Det kan også minne om M83, men albumet har en mer umiddelbarhet og sjarme, i og med at den er løsere i formen og ikke så finpusset. Det er nærmere å kalle det gutteroms-musikk. Det jeg liker s å godt med ”Special Forces” er at man ikke får følelsen av at man er med på å oppdage noe trendy eller ”riktig”. Musikken tipper aldri over til å pretensiøs, men er personlig og varm. Med ”The birthday boys” på iPod’en din kan du overleve det verste kjøpesenter, samtidig som dette er plata som du sovner til og blir chartret inn i drømmeland med.

Lydene er ekte. Det kvernes, knases og knirkes. Triangler er plassert uforskammet høyt i lydbildet. Tempo og stilskifter som i ”Freezing in haunted water” – uventet, uvant – men helt nydelig. Melodiene er vakre og fenger uten å bli pop eller for arrangert. Når man ikke får alt i en låt får man også et merkelig behov for å høre låta igjen og igjen. Det er rom for å fullføre melodiene som ikke er der selv. Dermed vokser bare plata for hver gjennomlytting. Akkordene er der, stringsene, de filtrerte lydene og støyen er der som en bærevegg. Albumet blir aldri for drøyt, selv om det til tider er både svulstig og sakralt. Når man hører ”Exit New Year” i det man holder på å sovne inn, føler man ganske sikkert at man har engler rundt seg…..